Andreas

Andreas svarer:

Utfordringer og hindringer... jeg tror man kunne skrevet en bok om dette. Så svært er dette emnet:-) Likevell, som misjonær vil man møte ulike utfordringer og problemer. Dette er også avhengig av hvilket land man jobber i. F.eks vil utfordringene være ulike i et strengt muslimsk land som Yemen fra det å jobbe blant stammefolk i Amazonas eller som bibeloversetter i Uzbekistan. Siden jeg ikke vet hvor du eventuellt har tenkt å reise, blir det vanskelig å være veldig spesifikk. Derfor vil jeg heller prøve å besvare spørsmålet ditt på generellt grunnlag. To utfordringer du helt sikkert vil møte er å lære det lokale språket og den lokale kulturen.

Det å lære et nytt språk krever arbeid. I tillegg krever det at du er villig til å drite deg litt ut. Fra min tid i Romania har jeg mange artige historier å fortelle...:-) Jeg dumma meg ut noen ganger før jeg lærte rumensk flytende. Av og til lo rumenerne veldig. Av og til så de bare rart på meg. Jeg har bl.a sagt om en fyr at han har store rumper (når jeg egentlig ville si at han hadde mye penger), jeg har spurt om å få lov til å lage barn på et trykkeri (når jeg egentlig ville spørre om jeg kunne ta en kopi) og jeg har bannet på en talestol i en pinsemenighet (guttene i nabolaget fortalte aldri meg at ordene de lærte meg var banning...). Slik er livet. Skal du lære et språk, må du tørre å le av deg selv. Men desto større er gleden når de lokale menneskene setter pris på at du lærer språket deres, du føler du mestrer det og at du faktisk begynner å tenke på det språket man snakker i landet du jobber.

Kulturforskjeller kan også være irriterende. Som misjonær må du lære deg å like en annen kultur som ikke er din egen. Forskjellen på norsk og rumensk kultur er på utsiden ikke så veldig stor, men du skal ikke være mange dagene der nede før du merker forskjellen. I Norge prøver man å være på presis og ikke komme for sent til avtaler. Dette er ikke så viktig i Romania. I Norge holder man løfter. Det gjør man også i Romania, men det er forskjell på løfter. Noen skal man holde. Andre typer er det ikke så farlig med. Jeg har lært meg å bli glad i den rumenske kulturen og væremåten og opplever flere positive sider enn negative sider ved den.

Den største utfordringen vi har møtt som misjonærer er følelsen av å ikke høre hjemme noe sted. Når vi er i Romania er vi utlendinger. Samme hvor godt vi snakker rumensk og samme hvor rumenske vi prøver å være... rumenere blir vi aldri. Kanskje bare 50%. Noen sier at vi kan bli maksimum 75%. Nå når vi er i Norge, føler vi det faktisk på samme måte. Vi passer liksom ikke inn helt her heller. Vi føler oss ikke 100% norske lengre. Kanskje bare 75%. Av og til gjør vi ting som nordmenn ikke gjør. Når vi så oppdager at folk ser rart på oss... da kommer av og til en vemmelig følelse snikende. I Romania har vi hatt hjemmet vårt, men likevell er det ikke hjemme. Norge er hjemme, men der har vi ikke noe hjem, noe som er vårt... derfor er ofte misjonæren fanget i paradokset i tilværelsen mellom to kulturer. Jeg har lært meg å utnytte dette til det gode. Jeg forstår folk fra andre kulturer som bor i Norge, jeg skjønner hvordan andre tenker, samtidig som jeg skjønner hvordan folk i Norge tenker. Etter at jeg har lært meg å se på dette som et gode, setter jeg pris på å være det vi kaller for et "tverrkulturellt vesen".

Ellers er det mange andre ting jeg kunne skrevet, men tror ikke det er plass her.

Alt godt og lykke til, Andreas

Relaterte spørsmål:

Misjon som yrkesvalg?

Utfordringer for misjonsarbeid blant buddhister?

Hva synes misjonærer? Hva synes folket?