Andreas

Andreas forklarte:

La meg først få gjort noen avklaringer. Når jeg snakker om nasjoner, så er dette et synonym med folkeslag. Altså er nasjoner det samme som etniske folkegrupper, men ikke det samme som politiske stater. Det er dette Jesus referer til i Matteus 24:14, da han sier at "Og Evangeliet om Riket skal forkynnes i hele verden, til et vitnesbyrd for alle folkeslag (gr. etne som betyr etnisk folkegruppe dvs nasjon), og så skal enden komme".

Når jeg bruker ordet unådde folkeslag, betyr det at evangeliet ennå ikke har slått rot i denne nasjonen. Det er i hovedsak to ulike definisjonr som brukes for å "måle" om et folkeslag er nådd med evangeliet: Den enkleste definisjonen sier at når 2% av menneskene er aktive kristne som bringer evangeliet til sine egne, er folkeslaget nådd med evangeliet. Den andre definisjonen sier at når den lokale kirken er i stand til å multiplisere seg selv uten hjelp fra andre, er den nådd med evangeliet.

Med disse definisjonene kan man faktisk til en viss grad si at dersom et folkeslag når ut til sine egne med evangeliet om Jesus, er de allerede nådd.

Ditt spørsmål er godt, fordi det setter fingeren på et viktig aspekt ved en misjonsstrategi som bli mer og mer utbredd i dag. Mens misjonærer tidligere ofte reiste ut for mange, mange år, og tok på seg roller på misjonsfeltet hvor arbeidet ble gjort avhengig av misjonæren, handler misjon mer og mer nå om "empowering". Altså, at misjonæren skal trene, utruste og hjelpe de lokale til selv å gjøre jobben. Slik blir misjonærene (som ikke jobber i en direkte pioner-situasjon) mer konsulenter enn ledere.

Jeg tror en slik tilnærming til misjonærrollen er mer effektiv og riktig enn den "gamle" måten å jobbe som misjonær. Slik unngår vi i mye større grad kulturimperialisme i misjon, man istandsetter og myndiggjør de lokale, arbeidet blir ikke i like stor grad avhengig av hjelp utenfra og til slutt går evangeliet fortere frem, fordi flere mennesker blir involvert i å fullføre oppdraget Jesus gav oss i Matteus 28:18-20.

I dag jobber nok de aller fleste misjonærer med en slik tilnærming, hvor de ønsker å hjelpe de lokale til selv å gjøre jobben. Og da ikke bare blant sine egne, men også i andre nasjoner. Dette gjelder kanskje i særlig grad i områder hvor det er mange ulike nasjonaliteter i et land (f.eks India, Kina og Brasil).

Men misjon i dag handler også i stor grad om å rekruttere og trene lokale kristne til selv å reise ut som misjonærer. Jeg har selv vært misjonær i Romania i flere år, og vårt viktigste fokus var å trene rumenere til å reise ut som misjonærer. Som et resultat av dette, sendte vi rumenske misjonærer til India, Jordan, Colombia, Tibet, Tyrkia og flere andre land.

Når man dyktiggjør og frigjør de lokale til å "gjøre jobben selv", vokser selvfølelsen hos de lokale og man unngår i større grad et kunstig skille mellom de rike misjonærene og de fattige nasjonale. Min erfaring sier at de lokale kristne ofte er mer effektiv i sin misjonsinnsats enn "dyre misjonærer fra vest", fordi de i større grad kjenner den lokale kulturkontekst samt at de oftere er "billigere i drift". Lokale kan også i større grad lettere finne seg teltmakerroller i områder der de bor, og slik få en naturlig rolle i et annet unådd folkeslag.

I Romania gjorde vi flere ting for å oppnå dette. For det første mobiliserte vi til misjon i rumenske menigheter, vi hjalp rumenske misjonærer med å reise ut da vi tilbydde kursing og opplæring og vi bevisstgjorde rumenske kristne og menigheter til å ta ansvar for sine misjonærer med å be for de, støtte de økonomisk og dra på besøk på misjonsfeltet.