Cotabato-manobo-folket på Filippinene NT på cotabato-manobo-språket

av Catherine Young, Wycliffe UK, oversatt av Sigmund Evensen.

Det må være balanse mellom det å gi mennesker muligheten til å lære på sitt eget lokale språk, og det å sette dem i stand til også å kunne kommunisere og ta utdanning i en global sammenheng. Begrepet «flerspråklig utdanning» innebærer likeverd – at alle skal få tilgang på lik utdanning, uansett språklig bakgrunn. Målet er at utdanningen ikke skal begrenses til det som kan gis på lokalspråket, men at elevene gradvis også skal kunne ta til seg kunnskap på det språket som brukes av regjeringen, innen handel, og til nasjonal kulturformidling.

Likeverd

Da alfabetisering startet på cotabato-manobo-språket, ville ikke mennene bli undervist av kvinner. Til å begynne med ble derfor bare menn lært opp som lærere. Etter hvert begynte imidlertid menns oppfatning av kvinners rolle i samfunnet å forandre seg. Når kvinnene lærte å lese og skrive, begynte de også å ta initiativ som fikk betydning for dem selv og samfunnet som helhet. Da en koleraepidemi herjet og mange manoboer døde, startet lese-kyndige kvinner et foretak som ga nok overskudd til at de kunne kjøpe store vanntanker til rent drikkevann. Koleraepidemien ble stanset.

For femten år siden hadde ingen kvinner i området leder-roller. I dag har de viktige oppgaver i kirkene, i skolene og innen helse-arbeidet. Alfabetiseringsarbeidet har startet en prosess som gradvis fører tidligere analfabeter ut av fattigdommen.

Bedret økonomi

I en av landsbyene klarte ikke folket å livberge seg på pengene de fikk for kaffen de solgte til oppkjøpere. Fordi de ikke kunne lese og skrive, ble de ofte lurt på kaffeprisene. Mange måtte ta opp lån, men fikk problemer med nedbetalingen. Ettersom folk har lært å lese og fått kunnskap i enkel matematikk, har de funnet nye måter å forbedre livssituasjonen på; i en av landsbyene har de for eksempel gått sammen om et felles sparesystem der alle legger noe penger til side for å bruke i den tiden på året det er lite mat. Noen av pengene blir også brukt til lesemateriell og medisiner.  Denne landsbyen var den første som bygde helsestasjon av sementblokker, og som bygde klasserom for leseklassene. På bratte og leirete stier tar mødre seg nå fram til helsestasjonen for å få barna vaksinert mot sykdommer som tidligere tok mange liv.

Folket har sett hva utdanning kan gjøre, og har derfor gått sammen om å betale lærerne et lite honorar for det de gjør. Mange landsbyer har forandret seg fra å være lut fattige til nå å greie seg godt.