Blonder og dongeribukser  

Lørdag ettermiddag 1. juli går fem vidt forskjellige mennesker med vestlig utseende gjennom Beijings eldste og best bevarte bydel. De er ledsaget av ei lita kinesisk jente ikledd rosa bluse med blonder og dongeribukse med sleng. Hun bærer ei diger håndveske med blomstermønster. Dagen før hadde hun irettesatt to «sykkeltaxisjåfører», etter at de prøvde å sette oss av i ei bakgate for så å kreve 300 kroner for turen. Vi endte opp på 30 kroner, dobbelt av avtalt pris.

Etter å ha sett på noen fiskere med Asias lengste fiskestenger, går vi gjennom ei trang gate med en mur på ene siden og hekk på andre. De frodige løvtrærne henger lavt over hodene våre. Den lille, modige jenta i rosa trenger ikke bøye seg. Det trenger heller ikke han som kjente henne fra før, Gjermund, en liten kar fra Toten med et vennlig ansikt. Vi stopper opp ved noe som kan minne om et spisested, det er litt vanskelig å se, siden et høyt bambusgjerde hindrer innsyn. «Water Lily Tea House AM. 10:30 TO NEXT DAY AM. 02:00», står det ved inngangen.

Det låter kinesisk

På innsiden blir vi møtt av ei hjertelig smilende jente kledd i en nydelig tradisjonell kinesisk drakt. Hun anviser oss umiddelbart til et bord ved bryggekanten ute. Sammen med teen vi bestiller, får vi en fantastisk oppvisning av hvordan man egentlig skal tilberede den eldgamle drikken. På innsiden står et gammelt strenginstrument, vi drister oss til å spørre en av jentene om hun kan spille på det. Henrykt henter hun ut instrumentet og monterer lange, kunstige negler på høyrehånda før hun begynner. Det er et halvt år siden hun sist spilte; det låter kinesisk. Vannet er blikkstille, trærne speiler seg tunge utover vannkanten. Lyden av insekter, lyden av fisk som vaker lett, lyden av tradisjonell kinesisk musikk i all sin enkelhet. Følelsen av å sitte midt i en av verdens største byer kunne ikke vært mer fraværende!

Kina er endringenes land 

Den nye jernbanen som forbinder Beijing med hovedstaden i Tibet, Lhasa, sto ferdig denne lørdagen, lenge før planlagt. Gata ved hotellet vi bodde var ikke til å kjenne igjen da vi kom fra oppholdet i Sentral-Kina. Toget som vi tidligst kunne bestille tre dager før da vi skulle reise fra Beijing, kunne bestilles fem dager før da vi skulle tilbake; slik at plassene var utsolgt da vi trodde vi var tidlig ute. En annen ting som nylig hadde endret seg, var muligheten for å ta rutebuss til Den kinesiske mur i Badaling, en drøy time utenfor hovedstaden. I stedet for å betale én krone for buss som gikk hele dagen, måtte man nå betale «turistpris» for en dedikert buss før klokka 10.30. Slikt er for sent å finne ut klokka 11.30. Etter mye om, og mer men, klarte vår tapre kinesiske venninne å få to bussjåfører til å kjøre oss med sine private pirattaxier til muren, og tilbake igjen, for en rimelig penge. Tross at dette var noe enkelte av oss anså som en heller tvilsom affære, fikk vi en interessant opplevelse av både det historiske, kulinariske og transporttekniske slaget!

Kinas svar på Alta

Etter snaue fem dagers turistvirksomhet i Beijing med de obligatoriske severdighetene, bar det til Kinas svar på Alta, Xining. Her i den raskt voksende byen midt i ødemarka møtte vi det kanadiske laget, samt andre kontaktper. Tiden der gikk med til forberedelser, både kulturelle og faglige, og bedriftsbesøk hos Khaden teppefabrikk.

Overlast

Fredag 7. juli satte vi oss i bussen på vei til JianZha. Det var en liten buss, med under 20 seter, akkurat nok. I løpet av den tre timer lange turen innover det tibetanske landskapet steg passasjerantallet til det dobbelte. Sjekkpunkt ble passert med hjelp fra mer eller mindre tilfeldige kjøretøy, som etter å ha smuglet overlasten forbi kontrollen, kjekt vendte tilbake igjen. Å tro at politiet ikke vet om dette, kan vel sees på som noe naivt, men de vil vel, som de fleste av oss, ikke gjøre mer papirarbeid enn de absolutt må.

De store gresslettene  

«Dette er den gangen i livet mitt da jeg savner sikkerhetsbelter i bil!», kommenterer jeg, mens den omfangsrike kvinnen i passasjersetet foran jobber febrilsk med å tøyle den unge sjåføren. Fjellveien, eller stien, har gjort nærmere tretti u-svinger, det veksler fortsatt med å være stupbratt på hver side av bilen, bremsene tar ikke lengre og sjåføren peker uskyldig på tankmåleren, som viser det motsatte av «full».  Tusen høydemeter, og en snau time med hopp-ut-beredskap senere, var vi igjen på fast dekke, med noenlunde flatt terreng på begge sider. Fjellsidene av kobberfarget sand gikk nå oppover, i stedet for rett ned. Vi hadde akkurat besøkt en liten sommerlandsby på de store gresslettene sørvest for JianZha.

“Dette var nok første gang i historien de enkle leirhusene i den skogkledde dalen hadde så mange vestlig gjester”.

Dette var nok første gang i historien de enkle leirhusene i den skogkledde dalen hadde så mange vestlig gjester. Ikke skulle det spares på noe. Smør fra jak, tørket ost fra samme dyret, byggmel, sukker og varmt vann ble til «Tsampa», en mer eller mindre velsmakende energibombe, som i sin tid gjorde at tibetanske soldater orket litt mer enn andre soldater. Til maten drakk vi te, selvfølgelig. Jeg tilberedte kaffe, - for viderekommende. Og om denne vesle landsbyen var et potensielt marked for kaffe da vi kom, var den ikke det da vi dro.

”Hverdagen” 

Tilbake i JianZha begynte vi på noe som til forveksling kunne ligne hverdag. Opp 0715, sette seg i badekaret, finne ut at varmtvann er noe man lager te av, avholde morgenmøte- og bønn og spise frokost. Frokosten som vi kjøpte og spiste på gata, kunne for eksempel bestå av aldeles fersk yoghurt fra... jak. Tiden mellom 0900 og 1200 var dedikert elevene våre. Vi hadde fra én til fire elever hver; ungdom mellom 13 og 17 år som hadde søkt om å bli med på dette, som en konstruktiv del av skoleferien. Liksom ellers i Kina, består engelskundervisningen på skolen i denne landsbyen av andre ting enn å snakke godt engelsk. Det var imidlertid et krav om helt grunnleggende engelskkunnskaper, slik at samtalen ble det viktigste undervisningsverktøyet. Aktivitetene strakk seg fra enkle ordspill, via kakebaking til bading i Den gule flod, «Huáng Hé». To dager i uka hadde vi fellesaktiviteter med leker, skuespill og diskusjoner rundt temaer som vennskap, sex og samliv, og julefeiring.

Videre utover dagen gikk tiden for mange ut på å rømme sola. Andre øvde kinesisk, på egen hånd eller med god hjelp fra iskremdama på hjørnet, fram til den faste, to timer lange kinesisk leksjonen. Kvelden tilbrakte vi ofte med studentene våre, enten rundt biljardbordene i sentrum, i te-hagen med tradisjonell folkedans til moderne tradisjonell musikk, eller hjemme hos dem.

Kinesere viser ikke følelser?

Ikke før hadde vi begynt å føle oss hjemme i denne nylig svært fremmede kulturen, var det tid for å reise derfra. Mye negativt kan sikkert sies om Kina. Mye negativt kan kanskje sies om menneskene og kulturene også, men late og likegyldige er de ikke. På tross av elendige forutsetninger for kommunikasjon med folk flest, hadde vi ofte følelsen av en nærmest uendelig, nesten slitsom gjestfrihet, vennlighet og hjelpsomhet. Hotellpersonalet, som ikke kunne et fnugg engelsk, sto sammen med elevene våre, med tårer i øynene da vi tok farvel.

Hvem har sagt at kinesere viser ikke følelser?