Jeg ble godt tatt imot hos  organisasjonen og satte i gang med arbeidet etter noen rolige akklimatiseringsdager. Etter hvert dukket også Djanga Sheresta fra Butwal, Nepal opp. Han har jobbet med elektrifisering av avsidesliggende landsbyer i Nepal i 20 år, og virket som å ha haugevis med relevant erfaring. Sammen med tolk og altmuligmann Dawa dannet vi et uslåelig team.

Planleggingsfasen

Fulle av pågangsmot satte vi i gang med planleggingsarbeidet. Problemet var bare at selv om Tibet er relativt nær Nepal, er ingenting som i Nepal. Så mange av de erfaringene Djanga hadde fra Nepal viste seg vanskelige å gjennomføre i Tibet. Bare å snekre sammen en boks som diverse sikringer og brytere skulle monteres på tok en uke. Og å skaffe automatsikringer av passende størrelser var helt umulig. Så planene ble endret like ofte som været skiftet. Ofte, altså. Vi gjorde oss så komfortable vi kunne i Landcruiseren da vi endelig hadde mulighet til å dra av gårde. Seks mann med bagasje, og 5,5 seter. Det gikk overraskende bra i lengden.

Rekognosering

Kineserne har satt seg fore å utbedre hele Friendship Highway, veien som går fra  Lhasa og til Nepal grense i ett jafs. Det betydde lange omkjøringer på  ”not excactly a road” (ikke akkurat en vei). Godt ristet og rimelig nedstøvet ankom vi Nyishar etter en fantastisk tur gjennom uendelige daler og over høye pass. Nyishar var flott men rart. Vi visste ikke helt om vi var velkomne eller ei. Det viste seg etter hvert at lederne i landsbyen hadde bestemt seg for at de aller helst ville ha et solcelleanlegg, og at de på et vis følte at vannkraftanlegget ødela for mulighetene deres i så måte. De om det. Vi kikket og tegnet og så oss rundt i noen dager.

1kW til en hel landsby

Neste stopp var Nuplung. Enda en fantastisk landsby etter en fantastisk biltur. Men her følte vi oss virkelig velkomne. Mot alle odds fungerte anlegget ganske så bra, og etter å ha tegnet noen fine diagrammer av overføringssystemet humpet vi oss videre mot picoanleggene på himalayasiden av Friendship Highway. 1kW gav lys til en hel landsby. Til anlegget i Lhundrupling var det enda et par dagers reise. Utrolig hvor langt borte fra alt det går an å bo. Og i tillegg måtte vi gå i en god time for å komme fram. Litt av en opplevelse.

En liten avstikker

Slitne av all reisingen så vi fram til en hurtig retrett til Lhasa. Men programsjef og teknisk sjef i organisasjonen kommanderte oss tilbake til Nyishar for å møte dem der. Tilbud om en tur til den forbudte men billedskjønne dalen Kyriong var selvfølgelig fristende og jeg lot meg ikke be to ganger da det ble åpnet for at jeg kunne bli med dem dit. Etter nye uendelige sletter, snødekte fjell i horisonten, ville esler, snarveier i stummende mørke uten frontlys og noen tusen meter nedstigning var vi plutselig som i Nepal. Eller Norge på sitt mest nasjonalromantiske.

Alternative løsninger

Tilbake i Lhasa og inspirert av det vi hadde sett under reisen kom forslag til mulige løsninger på løpende bånd. Men en etter en ble de på en eller annen måte amputert fordi det viste seg umulig å få tak i ønskede komponenter, latterlig dyrt å gjennomføre eller komplett umulig å organisere.

Hovedplanen vår var å konsentrere oss om problemene i Nyishar. Vi forbedret beskyttelsen av transformatorene. Dette gikk raskere enn forventet grunnet en utrolig innsats av den lokale linjemannen og de hjelperne vi hadde med oss. Til slutt stod jeg og Djanga og så på at de lokale gjorde glimrende arbeid – og vi følte oss plutselig overflødige. Da har man lykkes på et vis.

Kathmandu

Oppdrag utført og planlagt retur til Kathmandu en uke før tiden. På veien var vi innom Rongpu monastery, og fikk se Mount Everest rage under en knallblå himmel. I Old Tingri var det Cho Oyo som raget mest, men Everest gjorde inntrykk også her. Over høye pass og gjennom dype daler før vi endte opp i Zhangmu på grensen til Nepal. Over grensen neste dag – i overkant godt hjulpet av lokale bærere – og i bil hele veien til Kathmandu. Plutselig var alt forandret. Fjellene. Folkene. Husene. Bilene. Maskingeværene på sjekkpostene. Klimaet. Total forvandling i løpet av noen timers kjøring. Utrolig.

”Det ekte Kathmandu”

Djanga ville vise meg det ”ekte” Kathmandu og vi tok inn på hotell i Sundhara, i trygg avstand fra det forhatte Thamel (som innfødt avskydde han alt som luktet av turisme). Kikket rundt noen dager med Djanga som guide. Besøkte Kathmandu University og hilste på Peter Freere. Kathmandu er interessant, men kaotisk. Jeg følte for å slappe av noen dager, og da Djanga reiste hjem, tok jeg inn på et rolig hotell i Jyatha, ganske nære Thamel. Alt i alt hadde jeg en helt fantastisk tur. Det var til tider utfordrende og slitsomt, men jeg føler virkelig at jeg har fått igjen for anstrengelsene. Landskapet og det tibetanske folket har gjort et uutslettelig inntrykk og det hadde vært interessant å returnere om noen år for å se hvordan ståa er da.