Som misjonsorganisasjon blir vi fanget av vår tids ordbruk og ordklisjeer. Tibetmisjonens mandat, slik vi har fått det av Jesus, er å forkynne hans budskap og gjøre vel mot våre medmennesker. Vi skal leve ut kristendom gjennom det vi gjør. Med Nepal og Tibet i Kina som arbeidsområder er det den diakonale delen av det kristen budskapet som vi til fulle har anledning til å praktisere.

Støtte underveis
Jesus spør ikke etter resultater på den måten som NORAD og andre som bevilger penger gjør, om utviklingen er ”bærekraftig”, eller på hvilken måte den gir et bidrag til økonomisk utvikling. Han spør om vi hjelper og støtter mennesker underveis. Gjør vi det vil vi også oppleve at våre medmennesker blir bedre i stand til å ta vare på både på seg selv og andre, og vi kan oppleve at vi er med å fremme en ”utvikling” i misjonens tjeneste. Dette er en utvikling som ikke nødvendigvis gir seg utslag i økt Brutto nasjonalprodukt (BNP), men som frigjør mennesker til å være tjenere for andre. Det tallene ikke forteller Den indiske nobelprisvinneren i økonomi og filosofen Amartya Sen har forsøkt å bringe begrepet utvikling bort fra en ensidig fokusering på veksten i Brutto nasjonalprodukt (BNP). Særlig i Asia lar vi oss stadig imponere av imponerende veksttall, først og fremst i Kina, men også i India, Vietnam og andre land kan varte opp med tall på rundt 10 %. Vi blir lett imponert av slike tall og vi glemmer lett de forholdene som tallene ikke forteller noe om. Nepal med sin turbulente historie gjennom de siste år må nøye seg med en økonomisk vekst på 2,4 % som knapt kompenserer for befolkningsveksten.. Men Nepal har andre vekstfaktorer som ikke synes. 

Frihet
Amartya Sen trekker fram frihet som en grunnleggende faktor når utvikling skal vurderes, frihet for hver og en til å velge sin livsvei, anledning til å få utdanning, respekt for menneskerettigheter, kvinners kår, demokrati og en rekke andre forhold. Nepal står nå midt oppe i en kritisk tid og har de fleste oppgaver uløste. De har fått en frihet og vi må be og håpe at Nepal greier å forme sin framtid uten mange tilbakeslag. For friheten er grunnleggende. Utviklingen de siste årene har vist at noen annen farbar vei ikke fins.

Flere får utdanning
Det er en annen utvikling som har foregått i Nepal, også i den tida da kongen forsøkte å styre med hard hånd. Det har foregått en utdanningseksplosjon.. Før 1994 måtte unge nepalere reise til utlandet for å skaffe seg utdannelse innen de fleste ingeniørdisipliner. Kathmandu University startet det året opp med maskin- , elektro- og datautdannelse. Samme året startet også Tribhuvan University opp en elektroutdannelse, i tillegg til den de tidligere hadde innenfor bygningsingeniørfag. Siden har også de kommet etter med undervisning i maskin- og datafag. I kjølevannet av dette har utdanninger og utdanningsinstitusjoner kommet slag i slag, hulter til bulter, hadde jeg nær sagt. Det er ikke mange år siden leger var en stor mangelvare. På få år er kapasiteten mangedoblet. All utdanning er nok ikke av topp vestlig kvalitet. Men de fleste tar jobb i Nepal, og de fleste er med å bringe landet et skritt videre. 

Beinharde tradisjoner
I store deler av verden opplever vi at millioner av unge mennesker flykter til storbyene. De kommer fra landsbygda, hvor de har opplevd at beinharde tradisjoner har holdt unge mennesker, og særlig kvinner, i slaveliknende forhold. Livet i slumbyen, der de ofte havner, kan neppe by på bedre materielle kår enn landsbygda, men foretrekkes likevel. Den friheten som byen gir holder dem der. Jeg håper det må lykkes å gi dem muligheter til å være med i jakten på kunnskap.

Kunnskap og holdninger
I dette virvaret av bevegelse som vi ser rundt om i verden tror jeg frihet, kunnskap og holdninger slik Jesus lærte oss, er verdier vi med trygghet kan formidle. Dette er en linje som Tibetmisjonen har fulgt. Jeg tror at den eksplosjonsartede interesse for utdanning på alle nivåer vi ser i Nepal i dag er inspirert av Misjonens og United Mission to Nepals (UMN) mangeårige virke i Nepal og at de holdninger den har formidlet har gjort utdanning til noe mer enn å skaffe seg prestisje og en jobb som skal utnyttes til egen fordel. 

Dette har brakt Tibetmisjonen i kontakt med alle deler av det nepalske samfunnet, brahminer så vel som daliter. Det har vært et dilemma for både UMN og Tibetmisjonen, i hvilken grad de skulle arbeide blant de som var verst stilt, eller også virke sammen med de som sto på toppen av den sosiale rangstigen. Jeg er glad for at Tibetmisjonen har valgt en innsats på bred front. Har vi tro på at vi har noe å gi, bør alle få del i det.