Richard T. Ntitanian (nr. fire fra venstre) er sekretær i menighetens samtalegruppe som består av Hiv-positive.

- Min bror døde i Aids, og jeg selv er smittet. Han var gift, og både enken og de to barna flyttet hjem til oss. Etter en stund døde også min svigerinne, og nå bor barna sammen med min familie. Da min kone skulle ha enda et barn i 2003 ble vi begge testet positive på sykehuset, men heldigvis var jenta frisk da hun ble født, forteller han.

Som Masai vil Richard helst ikke fortelle hvor mange barn han har. Tradisjonene sier at det skal en ikke si til en fremmed. Men han bekrefter at det er mange barn.

- Hva  lever dere av?

- Vi har geiter og noen kuer. Det gjør at alle barna kan gå på skole, forteller han på flytende engelsk. For her snakker flere både swahili, masaispråk og engelsk.

- Min far hadde tre koner. Av oss seks barna var to Hiv-positive. Da jeg fortalte at jeg er Hiv-positiv merket jeg at mange av mine venner og bekjente trakk seg tilbake. De var redde for å ha noe med meg å gjøre. I kirken ble det ikke snakket om dette problemet for noen år siden. Nå er dette i ferd med å endre seg. Vi har en samtalegruppe med 15 Hiv-positive, og jeg er sekretær, forteller Richard.

Sammen med flere fra gruppen og nærmere 30 andre deltok han nylig på seminaret Pinsevennenes Ytre Misjon (PYM) arrangerte i samarbeid med svensk pinsemisjon og Frelsesarmeen i Kenya. Mange av deltakerne sa at noe av det som gjorde sterkest inntrykk var da  Richard og andre fortalte at de var Hiv-positive.

- Jeg føler med i god form. Nå ønsker jeg å delta i kirkens arbeide med å lære folk om smittefaren og hvordan de kan beskytte seg. For oss i gruppen – som har navnet ”Nådens sosiale supportergruppe” – føles det både nødvendig og svært meningsfullt at vi får være med i dette arbeidet, sier han. KPK