– Vi ser oss som familie inn i Guds tanker i Jes 43,4-7, sier Jerin og Thorleif Kiserud, sammen med døtrene Leah og Sara.

Jerin vokste opp i en liten fiskelandsby i Nord-Sri Lanka, som den nest yngste av seks søsken.

– Bestemødrene bodde hos oss og jeg ser tilbake på en oppvekst med mye kjærlighet og kos, forteller Jerin med god varme i øyne og stemme.

– Jeg fikk inn troen ”med morsmelken” og gjennom søndagsskole og bibellesing fikk jeg en beundring for Jesus og en inderlig lyst til å treffe ham i ”virkeligheten”. Som tiåring ble jeg fryktelig syk og lå i koma en måned. Familien og landsbyen ba for meg, og legene sa at nå var det opp til Gud om jeg ville overleve eller ei. Da jeg våknet etter det jeg opplevde som en lang, god søvn, fortalte mamma om hvor nådig Gud hadde vært. Jeg husker at jeg der og da fikk lyst til å gi hele livet mitt til Jesus i takknemlighet.

Krigen på Sri Lanka gjorde at familien måtte flykte. Etter tragiske og sterke opplevelser, kom de til Norge i 1987. Via asylmottak på Larkollen og en tid på Rjukan fikk de oppholdstillatelse og leilighet i Bergen. – Det var strevsomt å få kontakt med naboer og klassekamerater, innrømmer Jerin. – Gjennom dette har jeg nok lært noe om varhet for mennesker og de grenser de setter rundt seg. Etter Fana gymnas, ble det medisinstudier i Bergen, kjærlighet til Thorleif, engasjement i Navigatørene … og bryllup sommeren 1997.

Guds Ord talte

Som treåring flyttet Thorleif sammen med familien fra Norge til Etiopia, der hans far var lege i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Etter en kort, god periode, ble kvinner og barn evakuert på grunn av krig. Kiseruds pendlet mellom Norge og Etiopia, og i løpet av 1974-1986 ble det tre perioder på til sammen sju år i Etiopia. – Møtet med ulike mennesker og kulturer i Etiopia og Rogaland forvirret meg, sier Thorleif. – Er troen noe jeg har arvet fra foreldre og miljø? Er dette reelt? Svarene kom i rette tid, og det var som oftest gjennom Ordet at nye lys gikk opp når jeg trengte dem. Et valg om fortsatt å tilhøre Jesus modnet fram i 14- årsalderen. Omtrent samtidig fikk jeg en glød for misjon. Igjen var det Ordet som talte, og en septemberkveld i ’85 fikk jeg en opplevelse av at det var i den tjenesten Gud ønsket meg.

Vi kom tilbake til Stavanger da jeg begynte i niende klasse, og jeg kjente at jeg levde litt tilbaketrukket fra resten av ungdomsmiljøet, nesten litt vakuumpreget. Etter hvert ledet Gud inn mot legetjeneste, lykkeligvis Bergen, hvor jeg etter hvert fant min plass i Navigatørene.

Fra 1997 har Jerin og Thorleif vært sammen om å søke veien for livene sine. Jerin vokste opp i et pluralistisk samfunn hvor hinduer og kristne levde om hverandre og respekterte hverandres tro. – Evangelisering og misjon var derfor fremmed for henne, og vi samtalte mye om dette, ikke minst fordi misjon kjentes som en livsoppgave for meg, sier Thorleif. – De siste årene har vi blitt trygge på at vi skal bringe Guds kjærlighet i ord og handling til unådde og trengende. Men hvor? Jeg hadde nok et noe roserødt syn på misjonærlivet, men det ble kraftig nyansert etter hvert, ikke minst etter at jeg fikk kone og to kjære barn å ha ansvar for. Slanger, uavklarte sykdommer, ran og vold skremte mer og mer. Men kanskje verst plaget det meg å tenke på rotløshet og kanskje bitterhet som barna kunne komme til å oppleve, og et arbeidspress som kunne utmagre familielivet. Kanskje Gud likevel ville bruke oss blant norske studenter eller kolleger?

Landets brutale nød og mørke

I Matt 9,36ff skjedde det noe med Jesus da han så og opplevde folket han skulle arbeide blant. Han fikk inderlig medynk med dem. Derfor lærte han opp og sendte ut arbeidere. Vi opplevde det samme da vi var i Etiopia på bryllupsreise sommeren 1997, sier Thorleif.

– Vi så Etiopias storhet og raushet, men også dets bruta- le nød og mørke. Sommeren 2000 besøkte vi Hellas. Vi ble grepet av at Paulus’ tjeneste midt i mange vansker ble til velsignelse for millioner. I løpet av sommeren klarnet det igjen for oss at det var de unådde som lå på oss. Mange trenger Guds kjærlighet i Norge også, og Sri Lanka for den del. Men de har Bibler tilgjengelig og stort sett kristne innen gangavstand.

Sommeren 2001 jobbet vi ved Jinka Zonal Hospital. Vi opplevde samhandling med nasjonal stab og misjonærstab, og øvde oss i fleksibilitet. Vi fikk innblikk i de 20 stammesamfunnene som sokner til sykehuset, og vi så at de var i mørke. Men de begynte å søke mot sykehuset. Og lyset. Mange av stammene er helt unådde, og kun selve byen og deler av ari-stammen rundt byen kan regnes som nådd.

– Dette har vært en dyp prosess, vedgår Jerin.

– Jeg visste at Thorleif drømte om å få komme tilbake til sitt folk i Etiopia. Men etter å ha vært der to ganger er jeg også blitt glad i landet og menneskene. Nå står vi sammen; og jeg gleder meg over å få støtte Thorleif i hans hjertesak. Men min familie skjønner ikke dette.

Hvorfor ikke Sri Lanka? Hva om barna blir syke? Vi vet at vi kan bli syke, men det får vi ta om det skjer. Gud har gitt oss trygghet i dette, sier Jerin. – Mange spør om vi virkelig skal reise ut med små barn. Vi synes også at dette kan høres skremmende ut, men hvordan skal evangeliet nå nye om ikke noen er villige til å bryte opp? Spør Thorleif. Men kampfullt har det vært. – Jeg husker en fortvilt nattetid da jeg kjente at Gud møtte meg gjennom løftene i Jes 43,4-7. Samhandling mellom sør og nord, øst og vest … Jeg så oss som familie inn i dette, sier Thorleif, litt dirrende i stemmen.

Vi ble sett og fulgt opp

– Hva har dere med dere fra Bergens-tida i Navigatørene?

– Bibelgruppa der vi delte åpent fra våre liv og fikk åndelig og sosialt påfyll, sier Jerin. – Det var gode mennesker å komme på dypet med, og vi fortsetter kontakten med mange av dem. Forkynnelsen. Og at vi ble sett og vist personlig omsorg over tid. Jerin tar en pause i det tårene renner nedover kinnene. Takknemlighetstårer kaller Thorleif det, i det Jerin snufser seg inn i samtalen igjen. – Så bønnestundene i kapellet på Haukeland sykehus sammen med Reinert Emmerhoff og Thorleif. Erfaringene som medvandrer da jeg ukentlig traff en annen student til samtale, bibellesing og bønn. Og ledersamlingene ”Time Out” gav oss indre ro og tro for Guds ledelse, og her gav Han oss Jer 29,11, avslutter Jerin.

– Dette kjenner jeg igjen, sier Thorleif, og samler sine erfaringer: Medvandring; å følge hverandre over lang tid for oppmuntring og utrustning, har blitt en verdi som vil prege tjenesten min resten av livet. Og bibelbruken der Ordet får bevege seg fra hjerne til hjerte, og videre til munn, hender og føtter. Dessuten verdien av den lille gruppa der vi deler liv og tro.

Kirkens totale omsorg

De to første månedene i Etiopia blir de ved sykehuset i Jinka, der Mekane Yesus kirken driver kirurgisk avdeling og fødeavdeling. Så følger fire måneder med intense språkstudier i Addis Abbeba, før de er tilbake i Jinka. – Thorleif og jeg er glade for å være et team på to leger, og vi håper å finne en god fordeling mellom sykehusjobb og familieliv, der vi er særlig vare for barnas behov. Leiligheten ligger bare to minutter unna sykehuset, noe som gir stor fleksibilitet, sier Jerin, som får praktisere kunnskapen sin fra tropekurs i England.

– Vi ønsker å ha et totalperspektiv på tjenesten, sier Thorleif. – Vi er en del av kirkens totale omsorg for hele mennesket, der både åndelige, sjelelige, kroppslige og sosiale sider av livet fortjener å bli tatt på alvor. Derfor håper vi også på samtalene på sengekanten med pasientene.

– Vi trenger ei bibelgruppe, og jeg vil også gjerne starte ei kvinnegruppe, forteller Jerin. – Så er det etiopiske kolleger og unge etiopiere som ønsker å vokse i tro og tjeneste. Dem vil vi gjerne bety noe for på tomannshånd. Vi håper også, siden vi er team på to, å besøke menigheter og inspirere til medvandring, praktisk bibelbruk og smågrupper.

Det skal bli spennende å se hva som utvikler seg av gjensidig kontakt med Navigatørenes arbeid i Etiopia. Som utsendte av Navigatørene ser vi fram til å fortsette kontakten for inspirasjon og utrustning i tillegg til det vi får i NLM. Vi ser oss som en del av Navigatørenes norgesarbeid og vil holde kontakt med studentarbeidet hjemme for forbønn og rekruttering av flere helsearbeidere til NLM. Og vi ser gjerne at medisinerstudenter tar valgterminen sin hos oss, avslutter Jerin og Thorleif.

hentet fra "Gi det videre" Nr.2 2003

Linker:

Relaterte saker:

Møter livets ytterkanter i Etiopia -  15.01.05