Formen skal være i orden skal man klare de bratte oppoverstigningene. Geværer må de ha med seg. KPK-foto: Russ Lade. En karen har tråkket på en mine, og foten måtte amputeres. KPK-foto: Russ Lade. Etter flere år i utrygge omgivelser slapper Stine og Russ Lade av hjemme i Rakkestad. Foto: Torbjørn Greipsland

Det forteller Russ Lade. Som leder for hjelpearbeidet i den internasjonale organisasjonen Partners Relief and Development blant karenfolket i Burma, hadde han vært med på mange og lange turer inn til dette folket, vanligvis sammen med NN, som leder en annen hjelpeorganisasjon.

Nå var det hans sjuende tur. Til sammen var de ca. 100 personer, de fleste shanfolk, noen fra karenene, foruten Russ og NN.

De hadde krysset en bilvei, noe som betyde at den burmesiske hær kunne være i nærheten. Men guidene passet normalt på at de ikke kom i områder hvor det var soldater.

Plutselig oppdaget de soldatene ved kanten av den lille elva.

- Jeg hadde tatt av meg støvlene og tatt på meg sandaler, og var i ferd med å fylle vann på flaskene, da vi oppdaget soldatene.

- ”Løp” ble ropt, og vi sprang det vi kunne inn i jungelen. De burmesiske soldatene skjøt med maskingevær, men traff ikke. Utrolig nok. Våre folk skjøt tilbake, og noen av soldatene ble skadd og drept. Selv var jeg bevæpnet, men i den dramatiske situasjonen som oppstod, fikk jeg ikke skutt, forteller Russ.

Fikk ringt kona

Men Russ fikk tatt fram satellittelefonen, og ringte Stine (kona) og sa: ”Jeg elsker deg. Be for oss!”

Siden noen av soldatene ble drept, gav de andre opp, og Russ og hans medarbeidere var berget – så langt.

I dramatikken kom Russ og 8-10 andre bort fra hovedgruppen. Først etter ti timer fant de hverandre.

Men de var i fiendeland. De kunne ikke dra tilbake samme vei de var kommet. De måtte ta omveier. I to og en halv uke var de på flukt fra soldatene. Russ, som hadde tatt av seg støvlene da han stod i elva, fikk bare med seg sandalene, og gikk på dem hele denne tiden. Det gav han forståelig nok svært såre føtter!

- En strekning på 70-80 kilometer måtte vi gå før vi var tilbake i Thailand, forteller Russ.

Litt urolig hadde nok Stine og han vært før han dro på denne langturen inn i Burma.

- Håper du kommer vel tilbake, hadde Stine sagt til ham.

Satellitt-telefonen han brukte for å gi beskjed til henne, hadde han egentlig ikke lov til å bruke i en slik situasjon. Men det førte til masse forbønn, for Stine sendte umiddelbart mail til alle på deres kontaktnett.

I Guds omsorg

- Stine, hvordan opplevde du denne tiden?

- Jeg visste mange ba for oss. Og jeg vet vi er i Guds omsorg. Og mange, mange av bibelversene jeg fikk, gikk nettopp på at også i farer er Gud med.

Etter to og en halv uke var  Russ tilbake hos henne og barna.
Ingen av de andre turene, han har hatt fem etterpå, har vært så dramatiske som denne. Men de måtte alltid være på vakt for Burma-hæren.

Sterk knyttet til karenfolket

- Hvor lange var dagsturene deres?

- Vi startet gjerne kl. fem om morgenen, og avsluttet ved titiden om kvelden. Gjennom jungelen, over fjelloverganger, forteller Russ. Det er ikke nødvendig å si at hans fysiske form er god.

Shan- og karen-guidene valgte gjerne de vanskeligste og høyeste fjellovergangene for der var det minst sjanse for å møte burmesiske soldater.
Oppstigninger på 2000 meter var ikke uvanlig. Karen-staten er ikke bare jungel, men fjelland med topper på ca 2600 meter.

God fysikk har også karenene. – De er utholdende, men jeg kan springe fra dem på en kortdistanse! forteller Russ med et smil. Og de trenger bare én liter vann om dagen, mens jeg trenger flere.

Russ Lade er blitt sterkt knyttet til karenfolket. Han har møtt mange, og levd nær innpå dem i en vanskelig tid.

- Mitt hjerte vil alltid være hos dem, sier Russ, som gjerne vil opprette kontakt med de mange karenske flyktningene i Norge. KPK.

Relaterte saker:

Drap, voldtekt og ødeleggelser i Burma-hærens blodspor -  25.10.07