Denne lørdagen var det noe tilfeldig hvilken kirke vi valgte å gå til gudstjeneste i. Ingen ventet oss i Koinonia Patan Church, derfor var det heller ingen kirkeverter som tok imot oss. Men siden dette er indisk kultur, har alle god tid før en går inn, og de begynner gjerne en halv time senere enn annonsert - man hilser på venner og bekjente, og introduseres for nye. Også pastoren hadde et par minutter for å hilse på nye og fremmede.

Uten kirkebenker

Innenfor en smal port lå kirken, som liknet et helt alminnelig stort hus. I første etasje lå kirkerommet, der var det plass til 6-700 mennesker når de satte seg tett sammen på mattene på golvet. I Asia er det mange kirker som ikke har stoler eller benker. Vi spredte oss litt utover lokalet, folk nikket, noen delte bibel og sangbok med oss. Det var tydelig at de satte pris på å se nye ansikter fra fjerne strøk eller fra lokalsamfunnet.

Liturgi

Forsangergruppa og bandet på i alt 12-15 ungdommer stilte opp, og sang lovsanger, det meste på nepalsk. Pastoren ønsket velkommen, og ba en kort bønn. Deretter startet selve gudstjenesten med at alle reiste seg og sang nye lovsanger. Nå kom det verken syndbekjennelse eller kyrie, som vi i vest er vant til. Det første vi gjorde etter lovsangen var å definere oss selv som en kristen menighet, ved to innslag: Først framsa alle som kunne, den apostoliske trosbekjennelsen høyt og tydelig, og deretter utrolig nok menighetens formålsparagraf i 3-4 setninger.

Frimodig bønn

Jeg skjønte ikke alt, men det var tydelig at de høyt og frimodig sa at de ville leve som kristne vitner med sine liv og at de så seg som Jesu sendebud i byen. Så sa pastoren bare: ”La oss be”, og så ba vi, hver og en med sin stemme. Vi nordmenn ba nok helst med lav og beskjeden stemme. Jeg kunne høre hvordan de ved siden av meg ba for familien sin, for venner, og at noen ba for oss ”ukjente fremmede”. Gudstjenesten fortsatte som et møte på bedehuset, eller i en frikirke, med kort tale, enda flere sanger, og undervisning.

Slik skulle vi hatt det

Da vi var på vei ut, kom det spontant fra Knut, en i reisefølget: ”Slik skulle vi hatt det i kirken vår i Norge!” Han tenkte særlig på bandet og forsangergruppa, på hvordan de hadde dradd hele forsamlingen med i sangen, med relativt moderne rytmer. Og på hvordan vi hadde følt oss velkommen, inkludert og