Fra venstre, Kiran Maya, Martha, Mia Voreland og Premi til høyre (Foto: Ukjent).

Premi Guruaama var gift med pastor David Mukhia, pastor for den første menigheten i Nepal. Sammen med kvinnelige engelske leger og sykesøstre arbeidet de i mange år på grensen til Nepal, i Nautanwa i India, med skole- og helsearbeid.

Generasjoner av kristne

De vitnet for nepalere som krysset grensen, og resultatet var en liten menighet. Pastor David hadde døpt flere nepalere, før de selv dro inn i ”det lovede land”! De gikk over fjell og daler i 9 dager i november 1952 før de nådde Pokhara, hvor de startet helsearbeid. Her ble også Nepals første menighet, RamGhat, en realitet. Premi Guruaama er fremdeles i live, 94år gammel, og hun er et strålende vitne om sin Herre og Frelser. Hun har betydd mye for flere generasjoner kristne med sitt engasjement og sin forbønns- og oppmuntringstjeneste. Særlig har kvinnearbeid ligget henne på hjertet, og hun er opptatt av at kvinner skal delta mer aktivt i menighetslivet. Så lenge Guds Ånd leder, er han ikke avhengig av om Ordet forkynnes gjennom en kvinne eller en mann, mener hun.

De første som ble døpt

Kiran Maya og Martha Maretta var de første kristne som ble døpt i Amp Pipal, i Gorkha distriktet.En julaften på slutten av 50 tallet ble begge disse fengslet for sin tro. De ble brakt til Gorkha-fengslet hvor de satt inne i noen dager.

Kiran Maya ble spottet og mobbet av politi og fangevoktere: “Hvordan kan du være en kristen som har født et barn uten å være gift?”

“Jeg har opplevd tilgivelse for gamle synder og fått et nytt liv gjennom troen på Kristus Jesus,” var Kiran Mayas frimodige vitnesbyrd.

Kiran Maya har fått være et levende vitne i Amp Pipal gjennom mange år. Dessverre var ikke det tilfelle med mannen hennes. Han skapte mye bråk og vansker for Kiran Maya og barna og også i menigheten.

Han har nå tatt ei ny kone, og fått seg en ny familie.

Til tross for mye sorg, sykdom og fattigdom gjennom 50 år som kristen, har Kiran Maya stått fast i troen. I dag er hennes barn og barnebarn spredd på flere steder i Nepal, og de er levende vitner om Guds godhet og ledelse.

Grønne enger

Martha Subedi er nok minst kjent av disse 3 kvinnene, men jeg har likevel lyst til å gi et mer fyldig bilde av hennes liv. Hun er nå 72 år. Hun ble født i en brahmin-familie (høykaste) og fikk navnet Dirpa. Hun kom fra en liten landsby, 1 1/2 dagsmarsj fra Pokhara. Dirpa ble giftet bort da hun var 13 år og måtte flytte til mannens hjem. Hun fikk tidlig sønnen Bedi, og året etter enda en sønn!

Hun ble æret for at hun så fort hadde født 2 sønner, men “det gode livet” varte ikke lenge.

Hun ble syk, og den utenlandske legen på sykehuset i Pokhara konstaterte at hun var spedalsk. Misjonærene trøstet henne og ba for henne. De ga henne mot til å vende tilbake til landsbyen for å fortelle familien. De oppfordret henne til å komme tilbake til spedalskesykehuset “Green Pastures”, hvor hun kunne få hjelp til å bli smittefri.

Evangeliet for første gang

Dirpa var dypt grepet av omsorgen og kjærligheten til disse utenlandske legene og sykepleierne. Hun vendte tilbake til landsbyen, men det tok lang tid før hun kom til Pokhara igjen. Sykdommen forverret seg, og mannen rådet henne til heller å gå til regjeringens lepresarium. Han ønsket ikke at hun skulle dra til Green Pastures, for der hadde han hørt at de måtte spise sammen med lavkaste-folk, og at hun ikke ville kunne følge hindu tro, skikker og ritualer. Hun lovet å adlyde mannens råd, men ombestemte seg på veien og dro til Green Pastures i stedet! Hun kunne ikke glemme det hun hadde hørt og sett der. Mens Dirpa var under behandling der, fikk hun høre evangeliet for første gang. Hun kom til tro og ble døpt, og tok navnet Martha.

Vanskelig å leve som kristen

Som brahminkone fra landsbyen hadde hun aldri hatt anledning til å gå på skole. Men hun lærte fort å lese og skrive, og var aktiv i det kristne fellesskapet.

Da hun ble erklært frisk, dro Martha tilbake til landsbyen og familien. Men det viste seg å være nesten umulig som brahminkone å leve som en kristen.

Hun bestemte seg for å gå til en klinikk misjonen hadde, en dagsmarsj fra hjemmet sitt. Hun fikk jobb som hjelper i sykearbeidet, og samtidig vitnet hun for pasientene som kom til klinikken. Det var godt og trosstyrkende for Martha å være i et kristent fellesskap, men hun var også mye hos familien. I 1971 fødte hun sin tredje sønn og kalte ham Tanka. I lang tid hadde hun bedt Gud om muligheten til å bo et sted hvor hun kunne oppdra sønnene sine i den kristne tro.

Klinikk for spedalske

To år senere fikk hun tilbud fra Misjonen International Nepal fellowship (INF) om å være med i et helseteam som skulle drive en spedalskklinikk i Ghorai, lenger vest i Nepal. Hennes eldste sønn, Bedi, var allerede utdannet til jobben. Også han var en del av teamet. Martha fikk ha med yngstesønnen, Tanka, mens den mellomste sønnen ble hos faren.

Etter et par år i Ghorai besøkte Martha familien igjen i landsbyen. Det resulterte i at hun fødte en datter, Aruna, i Ghorai 9 måneder senere!

Første menighet i Pokhara

Martha var med og grunnla den første menigheten i Ghorai. Hun ble der til 1985, da hun flyttet til Pokhara. Alle hennes barn og barnebarn er kristne. Hennes eldste sønn, Bedi, har i flere år vært “Eldste” i RamGhat menigheten. Tanka, den yngste, er leder for et stort undervisningsprogram; Theological Education by Extension (fjerundervisning i teologi). Over 3000 studenter fra hele Nepal er med i dette programmet (se Tibetaneren nr.4 2005)

 Marthas omvendelse og liv er blitt til velsignelse for mange!

Sterkt fellesskap

I Pokhara er det i dag nærmere 30 menigheter. Grunnstammen i kirken er ofte spedalske og etterkommere av spedalske! Guds kjærlighet nådde de laveste i samfunnet, de spedalske, de som var utstøtt og fornedret. Folk mente de var straffet for en misgjerning de hadde gjort i sitt forrige liv.

 De opplevde både indre og ytre helbredelse! Troen ga dem visshet om at de var verdifulle mennesker i Guds øyne. De fikk et nytt selvbilde og en ny frimodighet. Det er sterkt å oppleve fellesskapet; se forkrøplede hender som løfter seg i lovprisning til Gud og å oppleve nattverdfellesskapet hvor vi sammen deler vin og brød! Her er alle ett i Kristus!