Av Oddvar Espegren, generalsekretær i Bistandsnemnda

NORSK MISJONS UNIKE FORANKRING i det norske folk legitimerer fortsatt statlig støtte. For i motsetning til de fleste andre bistands- og nødhjelpsorganisasjoner samler misjonen inn mer penger til bistand enn de får over statsbudsjettet. Norske misjonsorganisasjoner som er tilknyttet Norsk Misjons Bistandsnemnd, har til sammen 300 000 medlemmer, og samler hvert år inn ca. 800 millioner kroner til eget arbeid. Av denne summen blir 160 millioner brukt til bistand. Resten går til evangelisering og drift av virksomheten hjemme og ute.

Fra NORAD blir de samme organisasjonene tildelt 140 millioner, som er syv promiller av det samlede norske bistandsbudsjettet. Støtten er fordelt på 145 bistandsprosjekter i 40 land. Det blir derfor helt galt slik TV 2 i sitt dokumentarprogram påsto, at "praktisk talt hele virksomheten knyttet til norske misjonærer er statsstøttet".

Mange frivillige organisasjoner finansierer ikke bare sine prosjekter, men også driften av egen organisasjon nesten utelukkende med offentlige midler. Dette i motsetning til norsk misjon, som får mindre i offentlig støtte enn det de selv samler inn i bistandsarbeid. Likevel er det bevilgningene til bistandsarbeid i regi av misjonen som har satt sinnene i kok hos enkelte. At NORAD ser misjonen som en meget effektiv og god kanal for å nå ut med bistand til dem som trenger det mest, ser ikke ut til å spille noen rolle.

MÅLET FOR NORSK BISTAND er å bidra til varige bedringer i økonomiske, sosiale og politiske kår for befolkningen i utviklingslandene, med særlig vekt på at hjelpen skal komme de fattigste til gode. Logisk sett skulle man anta at det viktigste for alle tenkende mennesker er at hjelpen er så profesjonell og kostnadseffektiv som mulig for å nå så mange som råd er. Eller er det slik at det er galt at de aller svakeste og sårbare får hjelp når hjelpen blir formidlet av kristne?

Få kan konkurrere med misjonen når det gjelder å drive effektiv utviklingshjelp. Og grunnen er enkel: Vi har arbeidet i årtier i samme område og har inngående kjennskap til lokal økonomi, språk, religion og kultur. Misjonærene har erfart at penger alene ikke løser problemer, og at utvikling er ikke noe man blir ferdig med i løpet av et par år.

Misjonens arbeid er langsiktig og i tett samarbeid med lokale organisasjoner. Hvis ikke de lokale deltar, er man garantert at det går galt. Arbeidet er solid forankret fra første stund. Utvikling skjer nemlig i hodene og hjertene på mennesker. Uten at prosessen eies, blir det ingen endring i holdninger, normer og verdier.

Misjonen vet dette. For selv om mange i vårt land synes å ha glemt det, er det slik at vi drev omfattende utviklingshjelp med egne innsamlede midler i 100 år før Norge og andre land så dette som et statlig ansvar. Uten å bli patetisk må det være lov å spørre hvordan situasjonen hadde vært i store deler av Afrika i dag uten misjonens og kirkenes omfattende skole- og helsetilbud?

Det kristne oppdrag innbefatter både bistand (diakoni) og misjon (evangelisering). Eller som journalist Tomm Kristiansen sier: "Hele virksomheten er bygget opp rundt å synliggjøre et budskap. De forkynner i ord og de forkynner med sitt omsorgsarbeid."

HVORFOR ER SÅ MANGE, særlig på venstresiden i norsk samfunnsliv som i utgangspunktet er positive til å hjelpe utviklingslandene, så negative til misjon. Eller sagt på en annen måte: Hvorfor går mange nordmenn helt av skaftet "når de lukter kristenmanns blod"? Misjonen er jo eksperter på å yte effektiv bistand til spesielt utsatte og marginaliserte grupper i noen av verdens fattigste land. Det er vel noe alle bør kunne støtte opp om uansett hva man ellers måtte mene om den kristne tro?

De fleste har fått med seg at myten om verdinøytral bistand, som ble fremsatt på 70-tallet, er forlatt av det store flertall internasjonale eksperter. I dag oppfordres tvert imot bistandsaktørene i Stortingsmelding nr. 35 "Felles kamp mot fattigdom" til å være tydelige i forhold til eget religiøst, politisk og verdimessig ståsted. I vår internasjonale og flerkulturelle tid forenes vi ikke ved å være verdinøytrale. Vi forenes ved å være tydelige på eget ståsted samtidig som vi respekterer at andre har et annet syn.

Misjonen gjør nettopp det. Og de hjelper alle mennesker. Etnisk tilhørighet, religion, livssyn eller kjønn spiller ingen rolle. Det å ha ideologisk ståsted som en drivkraft kan virke positivt for en hjelpeorganisasjons effektivitet. En undersøkelse fremlagt av Ritva Reinikka (fra Verdensbankens faggruppe for utviklingsforskning) og Jakob Svensson (Instituttet for internasjonale økonomiske studier i Stockholm) i januar 2004 viser at det å være drevet av religiøse motiver gir en positiv effekt!

Undersøkelsen har sett på primærhelsearbeid i Uganda og konkluderer med at tiltak som drives ut fra religiøse motiver, uten profitt som målsetning, leverer gode resultater med høy kvalitet og lave kostnader. Forskerne konkluderer med å si at det å arbeide for Gud utgjør en positiv forskjell. At misjonen benytter statlige midler til evangelisering slik enkelte kulturradikalere påstår, er ikke riktig. Påstanden forblir en usannhet om den blir gjentatt aldri så mange ganger.

Jeg leder Norsk Misjons Bistandsnemnd, som skal overvåke at det ikke skjer, så jeg vet hva jeg snakker om. Kun prosjekter som har en klar bistandsfaglig målsetning, blir finansiert med offentlige midler. Overtramp blir slått ned på. I en tid hvor bistand er blitt en industri med tilgang til store offentlige bevilgninger og gode lønns- og karrieremuligheter for de involverte, er det viktig å notere seg at misjonen står for en nøktern pengebruk, et nyttig korrektiv med relativt lave lønninger og en enkel livsstil. Og da snakker vi også om leger, sykepleiere, jordbrukseksperter og lektorer, for å nevne noen av de mange yrkeskategoriene blant dem vi sysselsetter ute.

SELVFØLGELIG har også norsk misjon gjort feil kulturelt og religiøst i sin godt hundreårige historie. Men det har sannelig andre også gjort. Og det inntil ganske nylig. Jeg tenker på de idealistiske fredskorpsungdommer som i 60- og 70-årene bokstavelig talt trampet inn i utviklingsland med beksømstøvlene på og hadde ferdigtygde løsninger på alt som handlet om bistand og personlig frigjøring.

Moderne verdier og ideer fra den vestlige verden skulle introduseres over natten. Og da gikk det som det måtte gå, nemlig den veien høna sparker. Det ble en kulturkollisjon som vi og flere av våre venner i sør ennå sliter med virkningene av. De kulturradikale vil sikkert heller ikke bli minnet på den kulturimperialisme som marxismen førte med seg i Afrika, og som ødela mange land økonomisk og kulturelt. Dette vet jeg mye om fra Tanzania.

Jeg skal skynde meg å legge til at dagens korrupte regimer, i samarbeid med vestlig kapital, er like ødeleggende i deres utplyndring av Afrikas ressurser. Kampen om de statlige bistandsmidlene hardner til. PR-firmaer og profesjonelle lobbyister blir leiet inn. Sammen med kjendiser fra politikk og næringsliv fungerer de som døråpnere for de mange organisasjonene som ønsker økt offentlig støtte til seg og sine prosjekter. Hvordan er det med disse organisasjoners medlemstall og egenandel som er selve forankringen til frivillige organisasjoner? Kanskje noe å ta tak i for en undersøkende journalist nå som oppstyret rundt "misjon og bistand" ser ut til å ha lagt seg?

Kronikken sto i Aftenposten lørdag 19. juni 2004

Linker: