Hun har de siste 12 årene arbeidet på Dagsentrene for psykisk utviklingshemmede barn i Kathmandu, de siste årene har hun vært leder for hele arbeidet.

 Da hun kom inn i et nepalsk hjem med et funksjonshemmet barn, hadde hun jobbet hos Mia og Asbjørn Voreland en stund. Der hadde hun passet på Marianne, som er deres funksjonshemmede datter. Det var derfor naturlig for henne å løfte dette barnet hun så opp på fanget. Barnet var skittent og det lå på gulvet. Da Tulsa løftet barnet opp, begynt moren å gråte. Tulsa var den først utenom henne selv som hadde tatt i barnet. I Nepal er det skam å ha et funksjonshemmet barn. Mange regner med at det er morens skyld at barnet er sykt. Derfor er det mange som gjemmer de funksjonshemmede barna sine. Tulsa kan fortelle at før hun begynte å jobbe med dette, viste hun bare om noen få som var blinde og døve, hun hadde aldri sett noen med Downs Syndrom for eksempel.

 For 12 år siden startet Mia og Asbjørn Voreland opp et Dagsenter for funksjonshemmede barn. Arbeidet har siden den gang vokst og etter én sammenslåing og én nedleggelse er det i dag 2 Dagsenter. I alt er det 31 barn som er der 5 dager i uka. På sentrene har de mye øvelser, fysisk og mentalt. Mange av de som kommer dit har blitt lite stimulert og de opplever stor utvikling. Mange lærer å bevege seg, noen å De .este kan etter mye trening gi uttrykk for behov de har som for eksempel å gå på do.(Det er ganske viktig da de ikke har bleier der). Noen lærer til og med å lese og skrive.

 Tulsa forteller engasjert om ei jente som kom til senteret da hun var halvannet år gammel. Hun ville da bare være i et mørkt rom fordi det var det hun var vant til. Om de tok henne ut i lyset reagerte hun sterkt på det. Etter ett år så de stor forandring, hun var da med på sangleker og kunne gi respons når man spurte om noe. I dag er hun 5 år. Hun kan gå selv og hun bruker tegn for å kommunisere.

 Mange av barna på dagsentrene har en vanskelig hjemmesituasjon, sier Tulsa. Flere av dem har en far som har stukket av og en del av de som kommer til sentrene er underernærte.

 Barna som kommer på dagsentrene er fra ett til seksten år. Etter at de fyller sytten har de ikke noe tilbud og det smerter Tulsa. Mange av barna dør før de er så gamle, og noen av dem fungerer så bra at de kan jobbe på sentrene som hjelpere. Men for de som ikke kan det, er det ikke noen tilbud og de blir da værende hjemme.

 Tulsa har vært på et tre måneders opphold i Norge Hun jobbet på boligen der Marianne Voreland bor. Hun har også fått møte noen av de som har støttet arbeidet ved Dagsentrene i Nepal og hun synes det er rørende å se det engasjement som noen har uten at de engang har vært i Nepal og møtt barna. Dagsentrene er i dag helt avhengig av gaver for å kunne drive, de får ingen offentlig støtte og foreldrene er for fattige til å kunne betale. Heldigvis får de disponere lokaler gratis av en bibelskole. Tulsa kan fortelle at det faktisk var et stort problem å .nne en plass som dagsenteret kunne være i. Det var mange som ikke var interessert i å leie ut lokaler til dem når de hørte at det skulle brukes av et senter for funksjonshemmede barn.

 Jeg spør Tulsa om forskjellen mellom det arbeidet de driver i Nepal og det hun ser blant handikappende i Norge. Hun forteller om store forskjeller i utstyr og fasiliteter, men at det i arbeidet i Nepal er mye kjærlighet og omsorg, og at de på tross av mangel på for eksempel heiser får utrettet utrolig mye.

 Til slutt forteller Tulsa om en gutt som kom til dem. Han hadde vannhode og var ekstremt tynn, underarmene hans var så tynne som en tommel. De som jobbet der trodde ikke at han kom til å overleve, men de begynte å gi han mat to ganger om dagen. Etter en stund begynte han å smile, etter halvannet år kunne han gå, og i dag går han på en vanlig skole.

Hentet fra Tibetaneren nr. 5 2004