Turdeltakere øverst fra venstre: Einar Tesaker, Knut S. Wolden, Jostein Holm, Dag Aandstad, Nils C. Brinchmann, Harald Aase, Kristin Tesaker, Jan M. Stensaker. Nederst fra venstre: Randi M. Gilje, Unni S. Brinchmann, Kari Wolden, Karl Marøy, Karin Marøy, Tove I. Bergsholm, Kari Tvedt, Ingerid Nesthus, Astrid Grindheim, Morten Bommen og Knut Gilje. (Foto: Bjørn L.)

Med en gruppe på 20 landet vi 22. september i Kathmandu- kontrastenes land. I fire dager beundret vi templer og folkeliv og fikk møte bistandsarbeidere og akademiske institusjoner. Pashupatinath med hinduenes likbrenning og sørgeskikker, samt Boudhnat verdens størst stupa i sitt slag var en sterk start. Fattige tiggere og gateselgere bygget opp under inntrykket av et annerledes samfunn, med store ulikheter både lokalt og i forhold til vår egen privilegerte situasjon.

Kathmandu

Lørdag deltok vi på en nepalsk gudstjeneste i Patan kirke, og møtte norske UMN-arbeidere til kirkekaffe. Neste dag besøkte vi den kristne Pushpanjali privatskole. Vi møtte elever og lærere med topp innsats og gode resultater, lange arbeidsdager og nøkternt inventar og utstyr. Peter Freere viste oss rundt på Kathmandu universitet, som ligger i Dhulikel, en ny forstad utenfor byen. Kjartan Gullbrå orienterte om PEEDA og Hydroconsult. Det var flere ingeniører med på turen, men også de andre deltakerne så ut til å ha interesse av omvisningene. I Dhulikel fikk vi kjøpe broderte kort som tretten lokale kvinner produserer, noen med norsk tekst. Eksempel på mikroindustri i praksis.

Der himmelen møter skyene

Fullpakket av inntrykk fløy vi videre over Himalaya, med bra sikt til Everest. Så var vi i Lhasa, ”Gudenes by”! I det utrolige Potala og i Edelstenshaven, sommer-residensen til det gamle regimets unevnelige leder, gikk vi og andre turister i kø mellom munker og hellige statuer. I Jokaang-templet oste det tungt fra lamper med jak-smør. Utenfor praktiserte pilegrimer den tradisjonelle fromhetsakten med å måle veien med sitt legeme, mens mennesker skrittet over og rundt. I gatene feiret kineserne jubileum for ”frigjøringen” av Tibet med tusenvis av røde flagg over alt. Det forsterket inntrykket av en gammel kultur under press. Moderne bygg og brede veger tar opp plass. Det som tjener turismen får likevel stå i fred. Nær hotellet vårt var noe av det gamle gatebildet nesten intakt. Men de gamle fasader skjuler nå ofte internettkafeer eller andre av det moderne livs velsignelser. Vi fikk en kort orientering om arbeid med vannforsyning, mikrohydro og flomsikring på landsbynivå, der norske fagfolk er med.

Midtens rike

Oppholdet i Lhasa var kort. Veien gikk nå videre til Qinghai, et distrikt nordøst for det offisielle Tibet. Dette ble den mest spennende delen av turen. På fire dagers busstur fikk vi først oppleve nysnø på veg til Kinas største naturlige innsjø, Qinghai Hu. Der driver en norsk lærer internatskole for nomadebarn under utrolig enkle forhold sett med norske øyne. Bygging av neste skoletrinn, middelskolen, var i full gang.

Mot Bejing

Vi dro også over et pass til Hua Long, ned trange kløfter og over en av de sju dammer i Den gule flod. I Tongren fortalte to helse-arbeidere om sine prosjekter. Neste dag passerte vi 4000 moh over et pass med bønneflagg og sur vind på toppen. Det var spredte nomadetelt og yak-flokker i skråningene på begge sider. Vi kom nå inn i Ganzu, der landskapet gikk over til grønt bølgende grasland med jordbruk og husdyr, mens vegen ble dårligere. En lastebil med murstein på en ødelagt bru så ut til å stanse videre fremrykning, men sjåføren vår var dyktig! Vi nådde Labrang der vi overnattet med en flomdiger elv i hagen. Besøket i Labrangs store lamakloster, ble kort, for nå var munker, lamastatuer og smørlamper kjent stoff, og turlederen var urolig for vegen videre. Det ble rystende timer langs gjørme og vegarbeid, før vi på ferdig firefelts veg suste inn mot Lanzhou og nattoget til Xi’an. Resten var turisme: Terrakotta i Xi’an, keiserpalass, perler og silke i Beijing, og Muren. Perfekt avslutning på en eventyrlig tur. Men Tibet ga mest inntrykk og ettertanke.