De ca. 2.500 menneskene som snakker umanakainaspråket lever isolert inne i Owen Stanley fjellene helt sør-øst i Papua Ny Guinea. Da vi kom til Bonenepi fem år tidligere, hadde vi ikke noe felles språk vi kunne kommunisere på. Det fantes ingen bøker og ikke noe alfabet. Det var heller ingen som var kristne. Men høvding Maya, Yayamis far, adopterte oss som familiemedlemmer. Vi ble lært opp både i språket og levesettet og etterhvert fikk vi utarbeidet både alfabet og gramatikk. Leseklasser hadde også kommet i gang og vi var så smått begynt med oversettelsen av det Nye Testamentet. Problemet var bare at det tok så lang tid å finne uttrykk for mange av nøkkelbegrepene i Bibelen.

“Jeg kommer bare for å si at jeg drar i morgen tidlig.”

“Å, hvor skal du? Blir du lenge borte?”

“Nau deni mena kayasugani” Jeg går, og kommer aldri mer tilbake....”

Jeg kvakk til. “Kommer du ikke tilbake? Hva er det som har hendt?”

Det viste seg å være den samme gamle historien: Noen i landsbyen hadde fornærmet Yayami, og nå gjorde han det som var vanlig praksis i slike situasjoner - nemlig å dra sin vei. Dermed ville han få hevn - ved å kaste skam på den som hadde fornærmet han.

I flere måneder hadde vi forsøkt å finne et utrykk for “å tilgi”. Ikke nok med at det ikke så ut til å være noe eget ord for tilgivelse. Nei, hele begrepet virket ukjent. I umanakainasamfunnet råder nemlig loven om “øye for øye og tann for tann.” Å tilgi er noe en ganske enkelt ikke gjør.

Jeg forsøkte å fortelle Yayami om hva tilgivelse innebærer. Jeg slo opp i Lukas 23:44 og fortalte så godt jeg kunne om Jesus som ba Gud om å tilgi dem som hadde korsfestet han. “...tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør”. Og i Matt.18:22 - om svaret Peter fikk da han spurte Jesus om hvor mange ganger han skulle tilgi en bror som forgikk seg mot han. Kunne ikke Yayami i alle fall forsøke å glemme - kaste bak ryggen - det som hadde hendt?

Jeg visste hva svaret ville bli: “Dumhet. Ingen glemmer noe sånt. Kanskje “kjølner mitt indre ned” om noen år, men glemme det kan jeg ikke. Nei, - nau deni mena kayasugani - jeg går, og kommer aldri mer tilbake.”

Hvilket adverb var det Yayami nettopp hadde brukt? Deni mena, - jeg hadde hørt ordene brukt i forbindelse med det å gi noe til en annen person uten å vente å få noe igjen, men jeg hadde ikke hørt dem i forbindelse med verbet “å gå”. Deni mena - en selvbestemt, betingelsesløs og endelig handling. Kunne det tenkes at disse ordene kunne brukes i andre sammenhenger også? Hjertet mitt begynte å slå raskere. Jeg ba Yayami om å sette de to ordene sammen med verbet for “å viske ut av sinnet”. Han tenkte lenge, og så sa han: “Deni mena notagogapani. Er det virkelig mulig å bestemme seg for noe sånt?”

Yayami ble i landsbyen. I dag er han en av lederne for de kristne. For han var det ikke nok å få utrykket for tilgivelse oversatt til umanakaina. Han måtte selv lære å sette ut i praksis det som i hans verden syntes helt meningsløst, nemlig å skulle ta en “selvbestemt beslutning om betingelsesløst og endelig viske ut av sinnet” den uretten som var gjort mot han. Tilgivelse. Ved det forstod han også hva Gud har gjort for oss mennesker.

Linker: