Brev fra Gunhild på misjonsskipet "Doulos"

Jeg kan nå se tilbake på ni måneder på Doulos  – en tid hvor jeg har strukket meg og lært, gjennom gode dager og de mer vanskelige. En tid hvor jeg har bygget mange fine vennskap med mennesker fra hele verden. Men det vennskapet som har preget, forandret, formet og gitt meg styrke til hver dag, er forholdet til Gud. Det viktigste er å følge Guds plan; og han har jo satt oss fil å gjøre noe her på jorda!

Møte med døende mennesker

Aksjons-teamet i Sør-Afrika var en hektisk tid og jeg kjente meg ganske sliten da jeg kom tilbake til skipet. Det var da jeg visste at Doulos er blitt "hjemme" for meg nå. Det var herlig å finne lugaren sin og legge seg i sin egen seng! Teamet mitt var tolv dager i innerste Zululand, ved de mektige Drakenbergfjellene, hvor vi samarbeidet med en misjonsstasjon. Misjonærene drev bl.a. et sykehus og jeg har aldri før vært eksponert for så mye elendighet og døende mennesker, noe som gjorde sterkt inntrykk. Det var hardt, men gjorde mye positivt med oss. Vi besøkte de forskjellige avdelingene og sang, vitnet og presenterte enkle evangeliseringsdrama. Etterpå gikk vi fra seng til seng og satt med den enkelte. For meg var dette særlig utfordrende. Hva kunne en si til en som sannsynligvis lå for døden? Det nyttet ikke med noen form for oppmuntring, men bare det å være der og gi dem en klar invitasjon. Fortelle om håpet vi har i Kristus. At det finnes et liv etter dette. Gud ga oss mange fine samtaler med folk, og mange ønsket å ta imot Jesus. Æren og takken skal han ha!

Hvile og hardt arbeid

Etter Sør-Afrika hadde vi et fem-dagers stopp i Namibia, hvor jeg fikk sjansen til å dra ut i ørkenen og klatre opp en sanddyne. Det var helt utrolig å sitte på toppen og skue utover, og moro å springe ned etter sanden! En opplevelse jeg ikke glemmer...

Vest-Afrika er totalt annerledes. Her stormer de skipet, bokstavelig talt. Vi som skipspersonell er ganske slitne om dagen. Det tar på å holde køkontroll til langt på kveld for så å rydde opp i en bokhandel som er snudd på hodet Til nå har vi vært i Kamerun, Gabon, Nigeria og er kommet til Benin, hvor vi blir halvannen uke før vi skal ha to måneder i Ghana. Ser fram til å feire jul i Afrika, selv om jeg kommer til å savne familien og pinnekjøttet.... Her blir vi utfordret på en helt annen måte enn i Sør-Afrika. Be om ny styrke til å stå på og til å tjene med en god holdning. Det er spennende å samarbeide med Gud. Utrolig hva som kan skje når en stiller seg til disposisjon og lar seg bruke av Ham!

Et redskap i den Allmektiges hånd

Når det gjelder meg selv kan jeg si at jeg aldri tidligere har sett Guds hånd så tydelig over mitt eget liv som nå. Jeg opplever at han stadig arbeider med meg og fonner meg til å bli mer lik Jesus. Det er ikke alltid like behagelig, men da vet man at man er på riktig vei! Av og til kan jeg grine når jeg tenker på at en så stor og allmektig Gud vil bruke meg for sitt rike og til velsignelse for andre mennesker. Gud inviterer oss til et personlig forhold med seg, og til å bli involvert sammen med ham der hvor hm er i arbeid. Denne invitasjonen leder ofte til en krise som krever både tro og handling, og man må omjustere i livet for å gå inn i Guds arbeid. Men slik lærer man Gud å kjenne, og man opplever å bli så rikt velsigna tilbake!

Tida har gått fort her på Doulos, og i grunnen var det meningen at jeg skulle reise hjem til Norge i begynnelsen av februar, men nå er jeg bedt om å fortsette ett år til... Be om at Gud leder.